Uklar avtale – hvordan tolkes avtalen?  

Når en avtale er uklar, oppstår det ofte tvist om hva partene egentlig har bundet seg til. Spørsmålet er ikke bare hvordan avtalen skal forstås, men også hvem som må bære risikoen for at den ble formulert uklart. I norsk rett er det gjennom rettspraksis og juridisk teori utformet en rekke momenter som skal hjelpe rettsanvenderen å foreta en samlet tolkning av ordlyd, sammenheng, formål og øvrige omstendigheter osv. Men dersom tolkningsprosessen ikke fører noen vei, kan uklarheten gå ut over den som burde ha uttrykt seg tydeligere. 

Avtaler er en del av alle samfunns- og rettsområder. De regulerer alt fra enkle kjøp og leieforhold til omfattende kommersielle samarbeid og er et helt nødvendig verktøy for samarbeid. Likevel er det langt fra uvanlig at partene senere blir uenige om hva de faktisk har avtalt. Det er særlig når avtaleteksten er vag, flertydig eller mangelfull at tvistene oppstår. 

I slike tilfeller reiser det seg ofte to spørsmål.  

For det første: Hvordan skal avtalen forstås?  

For det andre: Hvem må eventuelt bære risikoen for at avtalen ble utformet på en måte som åpner for tvil? 

Avtaletolkning er ikke bare å lese teksten slik den står og prøve å skjønne hva som er ment, men å fastsette hvilke rettigheter og plikter avtalen faktisk etablerer mellom partene. I norsk rett finnes det ikke én enkelt regel som automatisk løser alle slike spørsmål. Prinsipper og retningslinjer som følges ved avtaletolkningen er i all hovedsak dannet gjennom rettspraksis og juridisk teori. Artikkelen vil derfor ta utgangspunkt i Geir Woxholts avtalerett og Høyesterettspraksis.  

Hva innebærer avtaletolkning? 

Avtaletolkning handler om å fastsette avtalens innhold og rettsvirkninger. Målet er å finne frem til det tolkningsresultatet som samsvarer med det som kan forstås av avtalen som en helhet. Det betyr at man ikke bare tar stilling til hva ett ord isolert sett kan bety, men hvordan avtalen samlet sett må forstås. 

I juridisk teori skilles det ofte mellom tolkning og utfylling. Tolkning gjelder fastleggelsen av det innholdet avtalen allerede har. Utfylling gjelder tilfeller hvor avtalen ikke gir tilstrekkelig svar, og hvor den derfor må suppleres med andre rettslige normer eller mer generelle hensyn. I praksis er det imidlertid ofte glidende overganger mellom disse to. Når en tekst er uklar, vil det gjerne være vanskelig å trekke en skarp grense mellom det å tolke avtalen og det å supplere den. 

Det sentrale er at retten må komme frem til et forsvarlig og begrunnet resultat. Dette skjer i hovedsak gjennom en helthetlig og objektiv tolkning. Det avgjørende er normalt ikke hva den ene parten tenkte, men hvordan avtalen med rimelighet må forstås ut fra det som er uttrykt og de omstendighetene som knytter seg til avtalen. Subjektive momenter kan, i noen tilfeller, tillegges vekt som vist under.  

Partenes felles forståelse 

Selv om det i de fleste tilfeller kreves en objektiv tolkning av avtalen, finnes det tilfeller hvor subjektive oppfatninger tillegges betydelig vekt. Det er lagt til grunn i rettspraksis at en felles partsvilje, altså en subjektiv tolkning skal legges til grunn dersom dette kan bevises:  

“Dersom det er klart at partene hadde en felles forståelse av teksten i et avtaledokument, kan den vanligvis legges til grunn uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på tolkingen av ordlyden.“  jf. HR-2011-2228 (48)  

Dersom det kan bevises at partene faktisk hadde en felles oppfatning av avtalens innhold på avtaletidspunktet, vil denne forståelsen normalt være avgjørende. Begrunnelsen er at dersom begge har ment det samme, er det liten grunn til å holde fast ved en annen og mer isolert språklig fortolkning.  

Som Høyesterett uttaler videre i dommen over, er det i praksis ofte vanskelig å bevise. Det er ikke nok at én part i ettertid hevder at begge mente noe annet enn det teksten peker mot. Det kreves klare holdepunkter for at partene faktisk delte en slik forståelse da avtalen ble inngått. Særlig i profesjonelle kontraktsforhold vil domstolene gjerne være tilbakeholdne med å sette til side ordlyden på grunnlag av påståtte felles forestillinger som ikke er nedfelt i avtalen.  

Der det ikke kan påvises noen felles partsoppfatning, må man gå videre til å tolke avtalen objektivt jf. HR-2011-2228-A (73).  

Høyesterett uttaler i HR-2016-1447-A om denne objektive tolkningsprosessen følgende: “Dette innebærer imidlertid ikke at en er henvist til en ren ordfortolkning. En rekke elementer vil kunne være relevante for tolkingen.” (38)  

Det skal videre gås nærmere inn på noen av de tolkningsmomenter som ofte gjør seg gjeldene i den objektive tolkningsprosessen. 

Ordlyden er alltid utgangspunktet 

Det første og viktigste tolkningsmomentet er avtalens ordlyd. Dersom teksten er klar, er hovedregelen at den skal legges til grunn. Dette følger av grunnleggende avtalerettslige hensyn til klarhet, forutberegnelighet og trygghet i avtaleforhold. 

Dette står særlig sterkt i avtaler mellom profesjonelle parter. Når profesjonelle parter har forhandlet frem og nedfelt en skriftlig regulering, er det et tungt argument at de også må holdes til den formuleringen de selv har valgt jf. HR-2011-2228-A. Jo mer profesjonelt, detaljert og gjennomarbeidet kontraktsforholdet er, desto sterkere står ordlyden. 

Men også en tilsynelatende klar ordlyd må leses i sammenheng. En formulering kan ikke tolkes løsrevet fra resten av kontrakten. Den kan også være preget av teknisk språkbruk eller bransjespesifikke uttrykk som gjør at den ikke kan forstås utelukkende etter vanlig dagligtale.  

Når ordlyden er uklar 

Den virkelige utfordringen oppstår når ordlyden ikke gir et sikkert svar. Uklarheten kan blant annet, bestå i at et ord har flere mulige betydninger eller at bestemmelsen er så lite presis at den ikke gir tilstrekkelig veiledning. 

Da kan ikke rettsanvenderen nøye seg med å lese teksten isolert. Tolkningen må i stedet skje ut fra en bredere vurdering av avtalens kontekst. Spørsmålet blir hvilket tolkningsalternativ som best harmonerer med avtalen som helhet og med de forventningene partene med rimelighet kunne bygge på da avtalen ble inngått. 

Kontraktens system og helhet 

En kontrakt skal leses som en helhet. En enkelt bestemmelse kan ikke forstås løsrevet fra de øvrige delene av avtalen. Dette er et grunnleggende trekk ved systeminnrettet tolkning. 

Dersom ett tolkningsalternativ passer bedre med kontraktens struktur, overskrifter, kapitler og øvrige klausuler enn et annet, er det et argument for å velge dette alternativet jf. HR-2011-2228-A (52)  

Tanken er at kontrakten normalt er bygget opp som et sammenhengende reguleringsverk. En forståelse som skaper motsetninger eller gjør andre bestemmelser overflødige, er derfor mindre nærliggende enn en forståelse som gir sammenheng og balanse. 

Forhandlinger og avtalens forhistorie 

Når ordlyden er uklar, kan det være nødvendig å se på det som skjedde før avtalen ble inngått. Forhandlinger, utkast, møtereferater, tilbud, ordrebekreftelser og andre dokumenter kan bidra til å belyse hva partene var opptatt av, og hva avtalen skulle regulere. 

Også annonser, tidligere avtaler mellom partene og annet forutgående materiale kan ha tolkningsmessig verdi. Særlig gjelder dette når slike dokumenter kaster lys over hva som var temaet for avtalen, eller hvilke løsninger partene hadde i tankene. 

Det finnes likevel en grense. Det er ikke alt som er sagt under forhandlingene som nødvendigvis blir en del av avtalens innhold. Dersom partene senere har formulert seg på en annen måte i den endelige avtalen, eller uttrykkelig har forlatt tidligere standpunkter, må det tas hensyn til dette. Forhistorien er altså et hjelpemiddel ved tolkningen, ikke en automatisk fasit. 

Den faktiske bakgrunnen og partenes forutsetninger 

Bakgrunnen for avtalen kan være like viktig som selve teksten. Dersom partene inngikk avtalen i lys av en bestemt faktisk situasjon, kan dette være avgjørende for hvordan uklare formuleringer bør forstås. 

Partenes forutsetninger kan også få betydning. Men her gjelder en viktig begrensning: En parts uuttalte og rent interne forestillinger kan som hovedregel ikke uten videre påberopes mot motparten. Forutsetningen må være kjent, eller i det minste være av en slik karakter at motparten forsto eller burde forstått den. 

Dette henger nært sammen med det objektive tolkningsprinsippet. Den ene parten kan normalt ikke bygge rett på en forståelse som bare eksisterte i vedkommende eget hode. Skal en forutsetning få betydning, må det foreligge en form for ytre forankring. 

Avtalens formål 

Et sentralt tolkningsmoment er også avtalens formål. Hva skulle avtalen oppnå? Hvilket praktisk eller økonomisk resultat var den ment å sikre? 

Hvis ett tolkningsalternativ realiserer avtaleformålet, mens et annet undergraver eller vanskeliggjør det, vil dette tale i favør av førstnevnte. Formålsbetraktninger står særlig sterkt når avtalen klart peker mot et bestemt resultat, og det er tydelig at en av tolkningsalternativene harmonerer bedre med dette enn den andre. 

Samtidig må formål brukes med en viss forsiktighet. Ikke alle avtaler har ett enhetlig formål, og partene kan ha hatt ulike interesser. Derfor må også formålsargumentet forankres i konkrete holdepunkter. 

Vederlag, innhold og form 

Vederlaget kan ha betydning ved tolkningen. Hvor mye som er betalt, kan si noe om hva partene rimeligvis kan ha ment skulle leveres. Dersom den ene tolkningen innebærer en langt mer omfattende ytelse enn det motytelsen tilsier, kan dette trekke i retning av en snevrere forståelse jf. Rt 1994 s 1311.  

Det samme gjelder avtalens innhold og form. En enkelt og knapp avtale gir vanligvis mindre grunnlag for å innfortolke store og betydningsfulle forpliktelser enn en detaljert, gjennomarbeidet og profesjonelt utformet kontrakt. Dersom en part vil gjøre gjeldende en særlig tyngende forståelse, vil det ofte være et spørsmål om dette virkelig har kommet tilstrekkelig klart til uttrykk. 

Etterfølgende opptreden 

Hvordan partene opptrer etter at avtalen er inngått, kan også være et relevant tolkningsmoment. Har de over tid innrettet seg på en bestemt forståelse, kan dette være et tegn på at de oppfattet avtalen slik allerede fra starten. 

Etterfølgende opptreden brukes ofte som støtte for andre tolkningsmomenter. Dersom både ordlyd, system og senere praksis peker i samme retning, styrker dette tolkningen. Som selvstendig moment er det derimot mer usikkert. En part kan ha opptrådt på en bestemt måte av praktiske hensyn eller for å unngå konflikt, uten at dette nødvendigvis uttrykker en rettslig erkjennelse av avtalens innhold. 

Etterfølgende opptreden kan særlig få betydning dersom den ene parten observerer hvordan den andre parten innretter seg etter avtalen, men unnlater å protestere. Passivitet kan da tale for at avtalen skal forstås i samsvar med den opptredenen som ikke ble bestridt. 

For eksempel: Dersom en kjøper selger sin egen bolig for å finansiere kjøpesummen, og selgeren er kjent med dette uten å uttrykke uenighet eller ta forbehold, kan det tale for at avtalen bør tolkes i kjøperens favør. Selgerens passivitet kan da gi kjøperen en berettiget forventning om at selgeren aksepterer kjøperens forståelse av avtalen. 

Reelle hensyn og lojalitet 

Når de mer avtalespesifikke momentene ikke gir en sikker løsning, kan det bli aktuelt å trekke inn mer generelle reelle hensyn. Dette er hensyn til hva som fremstår som rimelig, praktisk, balansert og forsvarlig i den aktuelle situasjonen. 

Et viktig utslag av dette er lojalitetshensynet. Partene i et kontraktsforhold forventes å opptre redelig og ta rimelig hensyn til hverandres interesser jf. HR-2010-2060-A.  

Dersom den ene parten kjenner eller burde kjenne til at motparten bygger på en annen forståelse av avtalen, kan det tale mot å la vedkommende senere støtte seg på en mer fordelaktig tolkning. 

Her nærmer man seg også god tro-standarden. Hvis en part utnytter en uklarhet som vedkommende selv forstår eller burde forstå at motparten oppfatter annerledes, kan dette få betydning ved tolkningen. Det handler da ikke først og fremst om hvem som skrev teksten, men om hvem som hadde best anledning og størst grunn til å avverge misforståelsen. 

Tolkningsregler – siste steg 

Det er først når de overnevnte tolkningsmomentene ikke leder frem til et tilstrekkelig sikkert resultat, at spørsmålet om hvem som må bære risikoen for uklarheten virkelig blir sentralt. Da kommer uklarhetsregelen inn. 

Uklarhetsregelen innebærer at tvil i visse tilfeller går ut over den parten som har formulert avtalevilkåret, eller som i alle fall hadde nærmest til å uttrykke seg klarere. Begrunnelsen er enkel: Den som skaper eller opprettholder uklarheten, bør som utgangspunkt også bære risikoen for den. 

Minimumsregelen  

Ved siden av uklarhetsregelen har det vært fremhevet en såkalt minimumsregel, som går ut på at man ved tolkningstvil skal velge det minst inngripende eller minst byrdefulle alternativet for løftegiveren. Denne tanken har en viss støtte som praktisk betraktning, men passer dårlig som generell og selvstendig regel i moderne kontraktsforhold. 

Det mer treffende er å si at domstolene ofte viser tilbakeholdenhet med å pålegge en part særlig omfattende eller byrdefulle forpliktelser dersom dette ikke har tilstrekkelig klar forankring i avtalen. Dersom én part vil bygge rett på en vidtrekkende forståelse, må det normalt kreves forholdsvis tydelige holdepunkter. 

Oppsummering 

En uklar avtale reiser ikke bare spørsmål om språk, men om ansvar, risiko og rimelighet. Norsk rett løser ikke slike tvister gjennom én enkel hovedregel. I stedet foretas en helhetsvurdering hvor ordlyden står sentralt, men hvor også avtalens system, bakgrunn, forhandlinger, formål, senere opptreden og reelle hensyn får betydning. 

Det overordnede bildet er likevel klart. Den som vil bygge rett på en bestemt forståelse av avtalen, må kunne peke på gode holdepunkter for den. Hvis teksten er uklar, og de øvrige tolkningsmomentene ikke gir et sikkert svar, er det en reell risiko for at uklarheten går ut over den parten som skrev bestemmelsen eller som hadde nærmest til å presisere den. 

Les om arbeidsavtaler her:

Hva må stå i en arbeidskontrakt? Krav og fallgruver 

Spørsmål og svar 

Kilder 

• Geir Woxholt, Avtalerett 12. Utgave, Gyldendal (2024) 

• https://pro2.lovdata.no/